VM er ferdig. Døgnet er snudd tilbake på noenlunde riktig spor. Inntrykkene har fått sunket litt inn og jeg har forsøkt å se på VM med et mer analytisk blikk.
Mitt inntrykk er at det som skjer på VM ofte påvirker på hvordan det trenes i kjølvannet av mesterskapet rundt om i verden, og at mange av de yngre og nest beste tar etter de beste. Det er mange perspektiver og mye å se etter når de beste braker sammen. Jeg trekker ut noen ting her som jeg har fulgt med på:
- Hvordan ser spillet ut i toppen dette mesterskapet?
- Hvordan utvikler damebordtennisen seg sammenlignet med herrebordtennisen?
- Er det noen nye trender i spillet? Skal vi i så fall hoppe på det toget, eller skal vi heller se om vi kan være i forkjøpet mtp hva motsvaret blir på denne trenden?
- Og for meg kanskje det viktigste spørsmålet, hva gjør de spillerne som kan true og til og med slå de beste kineserne?
Hva skal til for å slå kineserne?
Etter dette mesterskapet er det naturlig å legge ekstra merke til de nederste punktet synes jeg – hva gjør de spillerne som kan true eller slå de beste kineserne? Spesielt med tanke på Truls sin ferd til finalen. Doublegullet til Falck/Karlsson synes jeg også til en viss grad kan sees i samme lys. Samtidig er det flere andre kamper som viser at kineserne er mulig å vippe av pinnen, i alle fall på herresiden. Fan Zhendong var imidlertid helt umulig. Ikke uventet. Han har ikke tapt for mange europeere i sitt liv, men også han har ved noen tilfeller vist at han er menneskelig.
På damesiden er det en lengre vei gå for resten av verden. Dette mesterskapet synes jeg Kina forsterket sin posisjon blant damene. De beste kinesiske damene har etter mitt syn utviklet spillet ytterligere. De raske tempoduellene er fortsatt en stor del av spillet, men evnen til å skape egen kraft og dermed få en større tempovariasjon og muligheten til å avgjøre, har utviklet seg synes jeg – med finalistene Wang Manyu og Sun Yingsha i spissen.
Miu Hirano fra Japan presset Chen Meng til sjuende sett. Adriana Diaz yppet seg litt mot Sun Yingsha. Utover det var det imidlertid totaldominans fra Kina. Når Mima Ito ikke lykkes er veldig få som har mulighet mot Kina på damesiden nå.
Variasjon og aggressivitet – bryte rytme og mønster
Så hva kjennetegner de spillerne som truer Kina? Truls Møregård slo ingen kinesere denne gangen, men spilte seg helt fram til VM-finalen, og det bare som 19-åring. Jeg vil trekke fram noen viktige overordnede elementer i hans spill. Det er interessant i seg selv å studere Truls, men det viktigste er hva vi kan lære av det og ta med oss til vår egen treningshverdag.
Truls har skapt en særegen spillestil, i en tid der jeg synes for mange spillere er for like. Spesielt mange Europeere har etter min smak en tendens til å blir for «normale»(bra tsjeckflip, bra bh og brukbar fh og middels fh-returer) med enten for lite variasjon eller for lite aggresivitet(ikke tilstrekkelig kraft eller tempo/speed).
Truls bruker sitt spesielle talent til å ha stor variasjon i sitt spill. De fleste har vel latt seg fascinere av bh-trykket. Hvordan han blander mellom tsjcekflip og “flat” flipp med bh er en annen ting som har fanget min oppmerksomhet. Og med Truls kunne vi ramset opp hele hans spill omtrent med tanke på hans variasjon og fantasi. I kombinasjon med variasjonen er han aggressiv(veldig bestemt i det han gjør de første slagene i ballvekslingen, og også en evne til å skape tilstrekkelig egen kraft til å vinne ballen blant annet med sin fh-loop), og gjennom dette bryter han veldig ofte rytmen og setter et enormt press på motstanderen. Truls er ekstrem, men samtidig er det i mine øyne er tydelig trend i at de som slår eller truer kineserne er aggressive og som oftest har særpreg i spillestilen. Dermed blir det ikke for mye den samme rytmen og forutsigbarheten i spillet som fører til at man blir nest best mot kineserne. Calderano, Pitchford, Jorgic og Franziska er eksempler på andre spillere som med noe lavere ranking har slått de beste kineserne på herresiden, og alle de har en eller flere av nevnte egenskaper etter mitt syn. Boll, og i nyere tid mest Ovtcharov, har ved flere tilfeller slått kineserne og er heller ikke noen A4-spillere. Ovtcharov har vært den farligste europeeren mot kineserne de siste årene. Han spiller absolutt ikke likt som Truls, men er også en spiller med en egen spillestil, annerledes server og tilstrekkelig aggresivitet/kraft til å vinne ballen mot dem.
På damesiden er Mima Ito det beste eksempelet de siste sesongene. Veldig bra server, god variasjon inkludert korte nubber på bh-siden og med en aggressivitet og evne til vinne ballen både med lynraskt bh-trykk eller fh-smash har hun slått kineserne flere ganger. Nevnte Adriana Diaz har en lang vei å gå, men viser periodevis i VM et spill som inneholder både særpreg, variasjon og aggresivitet. Også hun med et bh-trykk som kan minne litt om Truls.
Vi har også etter mitt syn et eksempel fra et nivå som er nærmere vår hverdag – Borgar. En av grunnene til hans framganger er en aggressiv spillestil der han blant annet kan skape mer kraft sammenlignet med mange de andre juniorene i Europa, og dermed også kunne bryte rytmen og avgjøre ballen.
Å kopiere Truls eller noen av de andre her er nok ingen farbar vei. Men vi skal absolutt la oss inspirere med tanke på hvordan vi trener, og hvordan vi utvikler teknikk og spillestiler. Og for yngre spillere er det elementer fra disse spillerne som man kan plukke med seg til sitt spill.
I utviklingen av spillere er det mye grunnleggende alle må lære seg. Samtidig har dette VMet vært en forfriskende påminnelse om at det er ulike veier til framgang innen bordtennisen.
