Ingen skal være i tvil om at Frode Grini i dag er en Fokusgutt. Men bak den sorte Fokustrøya banker det også et stort trønderhjerte. Hans nyutgitte bok, Nidaros Bordtennisklubb – de første årene (1978–85) demonstrerer dette til fulle: en rikholdig, raus og varm skildring av klubben i hans hjerte og de formative år på Risvollan i Trondheim.
Og for å ha sagt det med en gang: Dette er uten tvil den mest omfattende dokumentasjonen av et bordtennismiljø og dets tilblivelse som noen gang er laget i Norge. Et av suksesskriteriene er alt det materialet som er blitt tatt vare på i skuffer og skap hjemme hos Grini-familien på Risvollan. I tillegg til et omfattende utklippsarkiv fra aviser, består dette av systematiserte permer med dokumenter av alle slag, fra etablering til drift av klubben. Og med Inge Witsøes originale protokoll med Trøndelag bordtenniskrets’ møtereferater, har Frode hatt tilgang på dokumentasjon fra tidlig på 1970-tallet. Til dette kommer bror Rolf-Einars store tilfang av negativer og lysbilder, fra den gang da han var en ivrig fotograf. Alt dette, sammen med noe materiale fra Nasjonalbiblioteket, samt egne og andres minner og hukommelse, er det fundamentet boken er bygget på.
Én ting er tilgang på materiale, en helt annen er systematiske evner og følelse for tilrettelegging av stoffet. Frode har hatt en veldig god hånd om begge deler, og boken har rett og slett blitt et overflødighetshorn av store og små hendelser, som sammen tegner et høyst levende bilde av en hel generasjon ungdom med bordtennis som fellesnevner på 1970- og 80-tallet. Boken er ordnet kronologisk, men tematisk brutt opp i mindre kapitler og sekvenser, noe som gjør at du kan hoppe inn hvor som helst blant de nærmere 360 sidene og finne noe spennende å lese. Og ikke minst, massevis av flott visuelt materiale å se på. Én sammenhengende tekst, ispedd litt bilder her og der, ville gjort dette mye kjedeligere og langt vanskeligere å komme inn i. Slik det er nå er dette blitt en opplevelesereise i tekst og bilder som er både opplysende og morsom å bla seg gjennom.
Eksempel på oppslag. Her kan vi se Nidaros-bilen og de første medlemslistene for 1976-78.
Ambisjonen om å gi et tids- og miljøbilde utover det rent bordtennisrelaterte, kommer tydelig til uttrykk når eksempelvis punkebandet Sjølmord, som hadde en gitarist som var bror til en av spillerne i Nidaros-miljøet, vies et helt oppslag. Dette og tilsvarende innslag fra samtiden, artefakts og memorabilia, gjør bokens ambisjon om å tegne et bredere tidsbilde tydelig. Sjangermessig er boken en interessant hybrid, da den låner og blander elementer fra både historieboken, minnealbumet og den kollektive biografien. Når det fungerer så godt skyldes det at fremstillingen er gjennomtenkt, velskrevet og velredigert.
Verdien av dette er stor, ikke bare for klubben og de involverte fra den gang, men det er flust med gjenkjennelsespunkter, likheter og kryssende historier for hele bordtennis-Norge, noe som gjør dette relevant og betydningsfullt for mange flere enn nidarosere. Nidaros BTK ble startet i 1974, i kjelleren til familien Hestvik i Utleirvegen 35, da under navnet U35, en klubb med etter hvert omkring 30 medlemmer og egne lovforskrifter m.m. Fire år senere, rettere sagt den 16. april 1978, ble Nidaros BTK stiftet, og nå tok klubben skrittet ut av kjelleren og inn i Trimsalen, et tilfluktsrom under Risvollan barnehage.
En kjeller, en engasjert familie, behovet for mer plass, et ubrukt lokale under en skole … Alt dette klinger så velkjent, og for Fokus-ører lyder det i hvert fall som kjente toner, men med den forskjell at vi på dette tidspunkt hadde vært gjennom våre år i filmsalen på Karlsrud skole, og i 1979 sto klare for et mer oppgradert opplegg med egen hall under Høyenhall skole. Et morsomt poeng for Fokus-folk, er at familien Folkeson kom fra Sverige til nettopp Risvollan på begynnelsen av 1970-tallet, men flyttet derfra og til Oslo samme år som U35 så dagens lys, i 1974.
Svein og Tone spilte i Trondheim BTK da de bodde der oppe, en klubb som var etablert i 1969. Og det er også her Frode begynner sin historie. Helt innledningsvis løfter forfatteren frem Jan-Erik Slommerud og Tor Berg, som «gudfedrene» for trøndersk bordtennis. Disse to var ledere av hver sine klubber, henholdsvis Trondheim BTK og Heimdal BTK, og de var avgjørende i etableringen av Bordtennisutvalget i Sør-Trøndelag og senere Trøndelag bordtenniskrets. For å nevne noe. Frode omtaler dem som «gigantene» som la grunnlaget for bordtennis i Midt-Norge, og etableringen av nykomlingen Nidaros ville ha vært utenkelig uten dem.
Denne framsnakkingen av viktige personer i miljøet er et gjennomgangstema i boken, og viser seg blant annet i rekken av oppslag med tittelen «En Nidaros-legende …» som løper gjennom hele fremstillingen, og som tar for seg personer i miljøet som har markert seg organisatorisk, sosialt eller sportslig. Dette persongalleriet er også interessant for flere enn nidarosere, for som antydet er forgreningene ut i det nasjonale bordtennismiljøet etter hvert stort, og på mange nivåer. Eksempelvis var en kar som Jens Disington sentral i Nidaros helt fra starten, og han skulle siden reise viden om i landet, også som trener i Fokus BTK på et tidspunkt.
Eksempel på oppslag 2: En Nidaros-legende, Frank Zappa og cup på Lørenskog, 1979.
Men hva så med Frode selv? Jo, ikke bare er Nidaros hans moderklubb, han var som 11-åring med å stifte Nidaros BTK, og sto som vararepresentant til styret etter opprettelsen i april 1978. Frode skulle ganske raskt bli den mest profilerte spilleren fra Nidaros, og ble allerede året etter den første landslagsspilleren fra trønderlag. I 1984 meldte han overgang fra klubben for å kunne spille eliteserie, etterfulgt av flytting til Oslo i 1985, proffspill i Frankrike i to år, for så å toppe det hele med et vanvittig VM-eventyr i Chiba 1991, der han sammen med Yansheng Wang tok en historisk 5. plass i double, etter å ha slått ut Ma Wenge og Chen Chibin (3 og 5 i verden).
Men det det er ikke den Frode vi møter i denne boken. Denne boken er skrevet av en mann med et stort og raust blikk for den sammenhengen han står i, og med stort hjerte for hans barndoms klubb og de menneskene som gjorde det hele mulig, og ikke minst, for norsk bordtennis. Denne boken bør ligge under ethvert juletre i BT-Norge i 2020 – særlig i en tid hvor det er rikelig anledning til å reflektere over hva den dypere betydningen av det sosiale samværet rundt den lille ballen betyr for så mange av oss.
Det er bare å gratulere forfatteren med en bragd av en bok. Avdelingen for norsk bordtennishistorie står ikke i umiddelbar fare for å sprenge bokhyllene, og dette er i så måte en milepæl som vil bli stående som et referanseverk i lang tid fremover.
© Jauss Publishing AS
