Nok et stort mesterskap er ferdigspilt. Denne gangen snakker vi Lag-VM i Kuala Lumpur. De norske damene plasserte seg bedre enn seedingen sin i tredje divisjon. De norske herrene fikk det som forventet tøft i andre divisjon. Kina stakk av med gullene som vanlig. Her er mine betraktninger etter å ha fulgt nok et mesterskap fra sofakroken.
VM sett med norske øyne
Damelaget plasserte seg som nummer 57. Det vil si på øvre halvdel i tredje divisjon(hver divisjon består av 24 lag) og åtte plasser bedre enn sin seeding. Det virket som en veldig jevn divisjon der jentene med litt marginer også kunne kommet enda høyere. Anna var Fokus sin representant på et jevnt damelag som i tillegg til Anna bestod av Rebecka Carlsen, Ilka Doval og Nora Bagner Nilsen. Anna fikk selv 3-2 i matchkvote. Undertegnede kjenner ikke nok til spillerne i denne divisjonen, men det virker til at dette var en god innsats av jentene. Samtidig vil jeg tro at jentene med god trening framover har mulighet til å rykke opp fra denne divisjonen i neste lag VM om to år.
Herrelaget hadde en formidabel oppgave med å forsvare 33.plassen fra 2014, altså øvre halvdel i andre divisjon. Guttene fikk det som forventet tøft mot høyt rankede spillere. Ut i fra rapportene kan det se ut til at ikke alt gikk på skinner for laget. Eskil fikk problemer både med hofte og sykdom midtveis og måtte kaste inn håndkle. Espen Rønneberg fikk også problemer med skade. Vår egen Marcus møtte også på litt problemer i siste puljekamp da hans racket ble underkjent. Etter rapportene skal Marcus og Lars Rønneberg stort sett ha spilt opp mot det de kan gjennom mesterskapet. Marcus vant en kamp i sluttspill mot Australia, men kunne ikke forhindre tap 1-3 og sluttplassering på delt 45.plass for laget. Om det betyr nedrykk er fortsatt uvisst på grunn av et nytt system som innføres. Når oppgaven i utgangspunktet krevde at alle mann var på topp sier det seg selv at det ble vanskelig å vinne kamper i dette selskapet med ekstra utfordringer underveis.
Kina igjen
Både blant herrene og damene dominerte Kina stort nok en gang. Dette var overhodet ikke uventet. Jeg blir imidlertid en blanding av imponert og bekymret når jeg ser Kinas dominans. Både herrelaget og damelaget til Kina vant alle lagkamper 3-0. Damene måtte ut i avgjørende sett fire singlekamper i løpet av hele mesterskapet. På herrelaget gikk ingen av singlekampene ut i avgjørende sett. På toppen av det valgte Ma Long å gå gjennom mesterskapet uten å tape et eneste sett. Huttetu for en bordtennisspiller!
Japen ble nummer to både på dame- og herresiden. Nord-Korea og Taiwan delte tredjeplassen på damesiden. Blant herrene ble det tredjeplass til Sør-Korea, mens England stod for turneringens største overraskelse og tok Europas eneste medalje med 3.plass med et ungt og spennende lag. Før mesterskapet var de seedet som nummer 18.
Kina vs resten
I det hele tatt å slå en av de beste kineserne i en enkeltkamp er en gigantisk utfordring. I et lag-VM skal et og samme land klare å stable på beina et lag som skal skrape sammen tre seire mot Kina. Ikke umulig, men heller ikke langt i fra pr i dag. Dessverre.
Det ble et mesterskap der jeg vil påstå at Kina ikke bare befestet sin posisjon, men styrket den. Ingen har kommet nærmere på damesiden virker det som. Japan har blitt bedre, men er ikke så gode som Singapore var på sitt beste. I 2010 stjal Singapore tross alt gullet fra Kina meget overraskende.
På herresiden har avstanden blitt større fra Kina til neste land synes jeg. Mye takket være Tysklands mislykkede mesterskap. Men land som Sør-Korea, Portugal, Hong Kong, Taiwan og Østerrike løfter seg heller ikke. Japan viser en viss styrke i forhold til resten av verden, men steget opp til Kina er fortsatt gigantisk for dem. Istedenfor at noen truer Kina, tar andre land steg og gjør det mer åpent om plassene i kvartfinalen og semifinalen. Blant annet Englands 3.plass viser det synes jeg.
På herresiden var det på forhånd kun Tyskland som hadde en ørliten sjanse til å slå Kina etter min mening. Og dette var nok deres siste sjanse med sin gylne årgang vil jeg tro. Boll er nærmere 40 enn 30 nå, og Ovtcharov trolig i sin beste alder i slutten av 20-åra. Resten av tyskerne er ikke gode nok og etterveksten virker ikke til å kunne følge opp med det første. Tyskerne har yppet seg litt mot Kina de seneste årene, men Ovtcharov og Boll har aldri klart å komme på maks i samme lagkamp. Det hele ble uansett et antiklimaks for Tyskland. Ovtcharov ble skadet i ryggen og Boll ble syk. Istedenfor å kjempe om gullet, ble det exit i puljespillet og plasseringsspill. Kjedelig for dem, og kjedelig for Europa.
På damesiden så jeg ingen utfordrer til Kina på forhånd og det var heller ingen som truet dem.
Hvordan kan Europa slå Kina?
Kina er nådeløse i VM. For et par uker siden tok vi farvel med den Jan Ove Waldner. Europa hadde virkelig trengt en slik fyr i sin beste alder nå. Hvordan skal Europa slå de beste kineserne de kommende årene? Og enda verre, hvordan i huleste skal noen europeere slå Ma Long den nærmeste tiden. Fyren tapte en eneste kamp i hele 2015 internasjonalt og det var selvsagt mot en lagkompis. I VM nå tapte han ikke et sett.
Så lenge jeg har fulgt med på bordtennis har nok ikke Europa vært lengre fra å true Kina enn akkurat nå. Det har alltid vært et knippe eksepsjonelt gode europeere. De fleste av dem har også hatt en eller annen «x-faktor». Den svenske generasjonen med Waldner og Persson i spissen, Gatien, Saive, Boll, Schlager, Maze, Samsonov og sikkert noen til som jeg glemmer i farten. Av dagens spillere som har årene foran seg er det kun Ovtcharov som har en liten sjanse i nær framtid, og jeg vil påstå han var nærmere for to år siden en han er i dag, også i skadefri tilstand. Jeg håper han kommer tilbake skadefri, sulten og bedre enn noen gang når OL i Rio sparkes i gang i sommer.
«X-faktor», hva er det? I mine øyne kan det være litt forskjellig, men for å slå kinserne holder ikke bare å være fysisk og teknisk topptrent. Ja, du må være det også, men i tillegg må du ha noen egenskaper som kan ryste kineserne mener jeg. Enten spisskompentanse på enkeltslag, eller være ekstremt god i forhold til bruk av skru, plasseringer og variasjon i spillet. Så skal du ha hode til å virkelig tro på å slå dem!
Jeg vil likevel trekke fram noen jeg mener har forutsetninger til å kunne klare det hvis de virkelig satser på det. På kort sikt mener jeg det realistisk sett er kun Ovtcahrov på sitt beste som kan klare det. Han er superaggresiv, har en fantastisk backhand og har slått kineserne noen ganger. Jeg skal ikke avskrive Boll helt, så jeg setter han på jokerlisten pga tidligere meritter. Mer på håp enn tro kjenner jeg. Ser vi litt bak Ovtcharov og så setter jeg Stefan Fegerl på samme jokerliste som Boll, med litt godvilje. Litt spesiell stil, men ekstremt sikker og til tider farlig serve og forehand. Freitas som lenge har vårt topp 10 i verden tror jeg ikke har det som skal til dessverre, altså mot kineserne.
Blant litt yngre spillere vil jeg trekke fram et knippe spillere jeg følger litt ekstra og som jeg håper virkelig kan ta steget helt opp i toppen på lengre sikt. Spillere som Simon Gauzy og Jakub Dyjas viste takter i VM i tillegg til min personlige favoritt Liam Pitchford. Han er tynn og hengslete, men med skikkelig fysikk og noen år til med riktig trening så er jeg spent på han. I mine øyne gode forutsetninger til å bli en komplett spiller og en jeg vil anbefale yngre spillere å se på. Veldig fin backhand og et reportoar i forehandspillet som ikke mange europeere kan matche synes jeg. (Se en av VMs morsomste kamper her. med Pitchford mot Mizutani). Lagkameraten hans Sam Walker har jeg aldri lagt spesielt merke til. Så er han plutselig sterkt delaktig i England sin bronsemedalje og slo blant annet nummer 20 i verden i semifinalen. Han er 20 år. Egentlig for tynt vurderingsgrunnlag, men jeg gambler med å sette han på den langsiktige jokerlisten. Spillemessig ser det lovende ut. Så har vi Anton Kallberg. Han gjorde ikke noe spesielt i VM, men fyren med en av verdens beste server må vi ta med i denne sammenhengen.
På damesiden er veien opp enda lengre for Europa. Denne gangen var det imidlertid et lyspunkt med tyske Petrissa Solja. Hun er 22 år og imponerte sterkt med og blant annet vinne to kamper mot Japan i puljespillet. Hun er ranket som nr 13 i verden. Kan hun ta steget videre fra der hun er nå? Det blir steinhardt, men hun blir spennende å følge framover.
Neste lag-VM er i Halmstad i 2018. Og ikke nok med det. Vi har Single-VM i Dusseldorf i mellomtiden. Turene er booket.
Kom igjen Europa! Opp i ringa!
