Alle savner vi Fokushallen i disse dager. Men hva er det vi savner mest, bortsett fra å spille bordtennis, selvfølgelig, samt å glede seg med gode venner? Er det noen andre kvaliteter i hallen som vi bevisst eller ubevisst savner, særegne egenskaper i hullet under skolen, en egenart som gjennom årtier har utviklet seg her og tatt bolig i vårt indre, på en måte som gjør at vi ikke skjønner noe av det før det blir borte? Jeg tror det. Og det er det denne artikkelen skal handle om. Lyden av Fokushallen.
Lyden av Fokushallen er veldig mange ting. Det er alt fra det brusende myldret av smurfer på bordtennisskolen, en hel horde av små og håpefulle som skråler og baller som fyker i alle retninger. Man kan lukke øynene å høre det, lyden av ball, bord og racket, i et virvar av urytmiske og til dels tilfeldige balltreff. Eller den mer strukturerte lyden av elitepartiets øvelser senere på kvelden. Du kan faktisk analysere bordtennis bare ved å bruke ørene: treffet, tempoet og rytmen sier ganske mye om hvilket nivå de som spiller er på, og du kan også lytte deg frem til spillestiler – en deff mot en offensiv har en distinkt og egenartet taktart, lyden av halvlange nubber … helt annerledes enn for eksempel loop mot blokk etc. Og du må spisse ørene ekstra for å høre det silkemyke skrutreffet på et lavt, halvlangt skjær. Alt dette er som balsam i ørene.
Lyden i hallen har også endret seg med årene, ikke bare fordi bordtennis har utviklet seg, men også fordi baller og racket har forandret seg. Lyden av en nylimt racket på 90-tallet var helt annerledes enn den du hører i hallen i dag, og de nye plastballene har en distinkt annerledes lyd når de treffer bordplata enn den skarpere smellen fra den gamle og mindre celluloidkula. Og for oss som lagde røyk- og stinkbomber av oppkuttet celluloid i sølvpapir i gangene på Høyenhall skole, minner dette også kraftig om primalbrølet til rektor Heian…
Stemmene i hallen endrer seg også, selv om noen få har vært vedvarende gjennom alle tiårene. Pål Guttormsens stemme (Manglerud-ramp fra Skuronnveien), for eksempel, den har vært der i alle år og jevnlig påkalt byråkrater, bestemor, amatører, den gamle læreren og skolepengene, ossa, tschjika og mye mer av det vi elsker å høre. Andre distinkte stemmer kan ikke høres lenger, som Dag Tretteruds helt unike røst. Han kunne komme inn i hallen og utrope: «NÅÅ, HVA GJELDER», se seg raskt omkring, og så bare gå igjen … Høres jo underlig ut, men det var ingen som stusset over dette, det bare var sånn, og det var for alle fylt med en selvsagt og helt åpenbar mening. Eller Michel Simon, en av perlene i Fokus’ ungarske trio. Hans utrop, «Fayeen Assooo» ved griseballer var legendariske, og ringer fortsatt i ørene, noe som også har gitt ham en egen tavle på en av søylene på nedre platå.
Lyden av Fokushallen er også forbundet med musikk. Fra veldig tidlig av, faktisk. Terje Dahl var som kjent primus motor og trener da Fokushallen åpnet i 1979. Terjes virkeområde har alltid vært stort og mangfoldig. Han hadde bakgrunn som musiker i band, og han komponerte både da og senere egen musikk. Terje engasjerte også spillere og trenere i musikaler/revyer i Fokushallen på begynnelsen av 1980-tallet, og undertegnede var med her som en veldig ung gitarist, sammen med gamle kjemper som Pål Wessel, Jan Ole Kullerud, Dag Vavik, Unni Bredesen, Tone Folkeson m.fl.
Terjes energi og initiativ var enestående, og en hendelse med tydelig ekko fra denne tiden inntraff vinteren 1995, da Terje var på besøk i Oslo i forbindelse med lansering av boken Paradiset jeg fant. Han hadde fått innpass i NRK TV i beste sendetid på fredag, i programmet Seinsveip, med Tande P og Hilde Hummelvoll. Terje skulle intervjues om sitt sydhavsliv og sitt klimaengasjement (tidlig ute!), og han skulle fremføre en lokalt inspirert sang han hadde laget. Han trengte et sydhavskor, og da ble selvfølgelig Fokus-folket innkalt.
Dette resulterte i at en hel delegasjon fra Fokus troppet opp på Marienlyst, og til manges forferdelse ble det klart at vi skulle opptre i bar overkropp, med kun et sydhavsfarget skjørt nedentil – Olav, særlig, fikk en stadig mer interessant farge i ansiktet mens han skiftet i garderoben, og han ble helt hvit da gutta i Smokie passerte forbi med et flir om munnen ved synet av oss. Inn i studio bar det med alle sammen, vi inntok plasser på gulvet, med litt forskjellige rytmeinstrumenter i hendene som lokalkoloritt, og så ga vi til beste det vi hadde øvd på, som var følgende: Tama faga sele ate kaiga, tama faga sela ate kaiga, tagi folifoli ki te manu kena, tagi folifoli ki te manu kena …
Hvis du nå tenker at du skulle ønske at du kunne bivåne dette uvirkelige opptrinnet, så kan du faktisk det – se Grete, Ketil, Thor Arvid, Dag Tretterud, Gard Hongslo, Olav, Kyrre, Unni og Rune Bredesen og mange flere, halvnakne og syngende på rikskringkastet fredagsunderholdning … alt du behøver å gjøre er å klikke på denne lenken. Vi gjør imidlertid oppmerksom på sterke scener …
Fokus-gjengen på Seinsveip i 1995. Dag Tretterud kan besiktiges til høyre i bildet, idet han lener seg scenevant bakover og gir jernet, i en allsang verden verken før eller siden har hørt maken til …
Tradisjonen med musikk i Fokushallen skriver seg tilbake til Terje, det er det ingen tvil om. Da The Gjelders oppsto litt ut på 90-tallet, kom det altså ikke helt ut av det blå. Det lå en tradisjon her som det var naturlig å ta tak i og videreføre, og den første låten som ble laget var da også en hyllest til hallen: FOKUSsangen.
For mange av de yngre spillerne i Fokus er det dette som er lyden av Fokus, og det er vi veldig glade for. Musikk har vært et viktig lim i klubben helt siden starten. La oss derfor samle oss om denne musikalske kjærlighetserklæringen til Fokushallen og alt den representerer. Klikk på denne lenken og spill høyt når savnet river som verst. Teksten ligger nedenfor slik at du kan stemme i av full hals. Og er ikke det nok, fortsetter du videre til denne lenken, der du kan fordype deg ytterligere i en hymne (lovsang) til Fokus’ historie og alt det fantastiske vi har vært med på i snart 60 år – og som vi igjen skal bringe videre om ikke lenge!
The Early Years: The Gjelders i siste halvdel av 90-tallet (begge bruker snus, men det er kun Ketil som mestrer det på dette tidspunkt …). Foto: Olav Haraldseid.
FOKUSsangen
Jeg trives best i Fokushallen, her under jorden vill jeg bo
Her sitter loopen som den skal og sjelen finner ro
Jeg trives best i Fokushallen, der «bågarna» får fart
Der deff er mos og blokk er feigt, men strak arm er underbart
Der server jeg min egen serve, og krydrer den med sideskru
Og nyter den i välbehag, til alles store gru
Jeg trives best i Fokushallen, her under jorden vill jeg bo
Jeg trives best når Fokus vinner, og bergenserne har fark
Og blokkerne fra Lørenskog – stivner og taper alt
Jag trivs best når Sandberg sutrer med kaffe som er kald
Og Eiker ligger som et slakt når Fokus farer fram
Vi setter ballen i «fel hörn» og tida stopper opp
Mens vi sakte snur oss om, og sier nok er nok
Jeg trives best når Fokus vinner, og tar pokalen hjem
Vi er «kungen på ballungen», og hager faller ned
«Kjänslan» er vårt våpen, vi har Fokus i vår sjel
Vi trives best i denne klubben derom hersker ingen tviil
Der «plockarna» slår høyt og langt og osser med et smil
Vi vet alt om lekre ting, og om det som gjelder mest
Og kan du tenke deg noe strengere enn når Fokus byr til fest
Jeg trives best i denne klubben, her i Fokus vil jeg bli
Dette er første artikkel i en miniserie på to, der den andre vil ta for seg det innovative og språklige raffinementet i Fokus-kulturen: En gjennomgang av særegne begreper og ord som er utviklet gjennom mange år, kort sagt en hjemmeskoletime i Fokus-begreper og -grammatikk / Fokus-leksikon.
© Jauss Publishing AS
