Vi starter nå med et lite “portrett-intervju” hver torsdag på spillere som er innom hallen i sommertreningen.
Først ute er Terje Ekrann som er leder av Lynild BTK og en kjent fyr i miljøet og som de fleste kjenner.
Terje, du er leder for Lynild BTK.
Klubben kjennetegnes som “pensjonistklubb” ettersom det er kanskje norges største klubb for eldre spillere. Muligens at Drammen BTK er på samme nivå.
Tidligere sesonger pleide dere å trene litt i Fokushallen og litt i Bjølsenhallen. Denne sesongen har dere kun trent i Fokushallen og da på et tidlig tidspunkt.
Hvordan ser du for deg at Lynild ser ut om 5 år ?
Svar:
Jeg har nå vært leder for Lynild siden 2013. Lynild er en ren veteranklubb, og de fleste «unge» (dvs under 60) som vi hadde forrige sesong, har nå meldt overgang til andre klubber. Vi har pr. dato 36 medlemmer, med en gjennomsnittsalder på nærmere 70 år. Kun 3 spillere er under 60 år. Vi gjør heller ingen ting for å rekruttere yngre spillere. Det innebærer at klubben sannsynligvis går en sakte død i møte. Vi holder den vel hovedsakelig i live for at vi gamlingene (de av oss som ønsker det) skal ha et tilbud om å spille i serien, samt at veldig mange av oss reiser til veteranmesterskap i inn- og utland. Den sosiale biten betyr veldig mye for oss. Det er bare synd vi ikke har et fast samlingssted hvor vi kunne treffes og trene litt mer regelmessig alle sammen. Tidligere trente vi både i Fokushallen (mandager) og i Bjølsenhallen (torsdager). Treningstiden i Bjølsenhallen var imidlertid relativt sent på kvelden, og det passet tydeligvis ikke våre spillere. Det var svært dårlig oppmøte, og vi kunne ikke lenger ta oss råd til å leie hallen der (det var dyrt). Som veteranklubb har vi kun medlemskontingenten å leve av, vi får absolutt 0 i støtte fra kommune og NBTF. Det er kanskje mulig å forstå at voksne forventes å betale for seg selv, men vi kan vel av og til føle oss litt stemoderlig behandlet. Ettersom vi ikke har egen hall er vi også helt avhengig av velvilje fra de andre klubbene. På grunn av Fokus sine egne behov har vi blant annet måtte fremskynde treningen vår i Fokushallen på mandager. Fordi en svært stor del av medlemsmassen er pensjonister, fungerer dette likevel bra, og Fokushallen er derfor det eneste faste treffpunktet for Lynild-spillerne. I tillegg prøver jeg i perioden å invitere til trening på min arbeidsplass, hvor vi har 4 bord stående opp hele tiden, og det innimellom er ledig kapasitet. Treningstid er uansett et problem for oss. Jeg vet ikke om kapasiteten er sprengt i Fokushallen på alle treningspartiene. Dersom det hadde vært mulig for Lynild-spillere fast å kunne delta på et eller annet treningsparti for voksne i Fokushallen, tror jeg det hadde blitt godt mottatt.
Du har jo hatt mange roller i norsk bordtennis og har fortsatt en del.
– som spiller. Hvorfor blir du kalt “nr9” på bedriftslaget vårt i NSB ?
SVAR:
Jeg har spilt bordtennis, med enkelte kortere avbrudd, siden jeg startet på kjøkkenbordet hjemme i 12 –års alderen. Når jeg til slutt slo storebroren min, ville ikke han spille lenger, og da måtte jeg ut å finne meg en klubb. Jeg har gjennom årene spilt for Sunndal BTK, NTHI, Trondheim BTK og Lynild. I Trondheim BTK spilte jeg blant annet en hel del med Svein og Tone Folkeson, før familien gjorde Østlendinger av seg på midten av 70-tallet. Det irriterer med fortsatt at jeg for første gang tapte for Svein i siste kamp før har forlot Trondheim. Jeg har også vært medlem av Fokus noen år, men da bare som «treningsmedlem», mens jeg representerte Lynild. I den perioden opplevde jeg for øvrig en stor endring i de unge Fokusspillernes innstilling. Til å begynne med ville de ikke spille mot oss «bedriftsspillere», fordi det tydeligvis var flaut å tape. Etterhvert endret imidlertid innstillingen seg slik at de kom til oss og ba om å få spille. De skjønte at det kanskje var nyttig å lære seg å spille mot uortodokse spillestiler. Det var flott å se hvordan klubben slik kunne se på oss som en ressurs, og ikke som en «belastning».
Jeg kan forresten også nevne at jeg fortsatt har positiv score på rankingen på Eskil Lindholm :), og kan egentlig ikke se at dette skal endre seg i fremtiden (det er jo ikke naturlig at jeg skal møte ham i tellende kamp)!
Jeg kom til Oslo for å jobbe i NSB på slutten av 70-tallet. Det gikk litt tid før jeg ble oppmerksom på tilbudet som fantes med bedriftsbordtennis i Oslo regionen, men jeg tok opp bordtennisen igjen i 1980. Jeg kom fort inn i styret i Bordtennisutvalget i OBIK (Oslo Bedriftsidrettskrets), og var sekretær/leder der i mange år. Den gangen var det 350 lag i bedriftsserien i Oslo, med 5 divisjoner. Det betyr sannsynligvis at nærmere 1500 bedriftsspillere jevnlig spilte bordtennis bare i Oslo. Mange av dem var også flittige deltagere i våre bedriftsstevner i klasse A, B, C og D. Det mest ekstreme jeg har hørt om var et D-stevne i Yrkesskolens Hybelhus i desember 1978, med 220 deltagere. 1. runde måtte avvikles som en-setts kamper, for i det hele tatt å kunne bli ferdig. Likevel holdt de på til langt over midnatt. Det var også årlige store bedriftsstevner åpen for spillere fra hele landet, men med deltagere først og fremst fra Øst-Norge. Det var flere hundre deltagere, både i Oslo (OBIK Open), Skien (Telemarkslekene) og Sarpsborg (Borregård Open). Bare Telemarkslekene har overlevd, men deltagerantallet er nå redusert til i underkant av 100 spillere.
Mhp på kallenavnet “nr9”: Selv deltok jeg i Veteran VM første gang i 2014, på New Zealand. Jeg deltok i 60-års klassen, og kom faktisk på delt 9. plass. Dette er for øvrig samme plassering som Pål Guttormsen fikk under årets Veteran VM i Alicante, jeg bare nevner det sånn i forbifarten, Pål! Dette har selvsagt ingenting med det faktum å gjøre at det »bare» var 250 deltagere i klassen på New Zealand (mot 500 i Alicante), og at blant annet de fleste tyskerne glimret med sitt fravær…. Etter at jeg kom tilbake fra New Zealand har jeg konsekvent blitt tiltalt «nr. 9 i verden» på treningene i bedriftslaget, men det blir vel slutt på det nå (nr. 65 i verden, etter plasseringen i Alicante, lyder ikke like imponerende).
Jeg har spilt aktivt siden slutten av 80-tallet, alltid for Lynild. Har faktisk også spilt med Pål Guttormsen i 2. divisjon, i ett av hans comeback. Var også 4. mann i 1. divisjon (høyeste nivå) en sesong, sammen med Egil Aulie, med ca 30 % i score. Det er lite tvil om at nivået i norsk bordtennis har blitt betydelig bedre siden den gang.
– som dommer, utdannet Internasjonal dommer
SVAR:
Jeg begynte relativt tidlig å dømme, tok formell dommerutdannelse, og endte opp som internasjonal dommer. Jeg dømte bl.a i SOC et år, og har dømt til og fra både på stevner og i seriespillet, men det blir mindre å mindre dømming nå (vanskelig å få tid).
– som tidligere medlem av forbundsstyret i NBTF
SVAR:
Fra bedriftsbordtennisen ble jeg så «rekruttert inn» i den aktive bordtennisen. Blant annet så satt jeg i styret i NBTF i noen år, og som styremedlem var jeg med på å arrangere VM for veteraner på Lillehammer i 1994, med ansvaret for transporten. Det var påmeldt rundt 2000 deltagere, og VM på Lillehammer var det største bordtennisarrangementet som noensinne hadde vært arrangert i verden så langt. Under Veteran VM i Alicante tidligere i år var det 4 600 deltagere, så nå er vi grundig slått. VM på Lillehammer var en stor opplevelse, men en uke uten søvn kan være tøft….
– som leder for bedriftsbordtennisen i HIL NSB. Si litt om dette miljøet. Flere kjente Fokusspillere har jo spilt på laget ditt i NSB de siste årene
SVAR:
Jeg er nå leder for bedriftsidrettslaget på jobben, HIL-NSB, hvor bordtennis er en av få gjenlevende aktiviteter. Her har vi fast trening en gang i uken på Oslo S, og holder det stort sett i gang også utover sommeren, så lenge ikke alle er på ferie. Støynivået under trening på Oslo S er nok en del høyere enn på treningene til Fokus, får jeg i alle fall håpe. Du kan ikke være lettskremt om du skal trene hos oss. Det er stor prestisje i de fleste kampene (og det spilles stort sett bare kamper – trening blir for kjedelig – dessverre). 1. laget til HIL-NSB spiller i 1. divisjon bedrift, og har gjort det lenge. Vi har hatt flere kjente Fokus-spillere innom laget (Egil Aulie, Pål Lilleseth, Lars Jarlebrand, Erik Lindholm). Erik spiller der fortsatt.
Også for bedriftsidrettslag kan økonomien være et problem. Vi får lite eller ingen direkte støtte fra arbeidsgiver, og vi er derfor avhengig av høye medlemskontingenter eller dugnadsinntekter. HIL-NSB lever fortsatt på en dugnad vi gjorde for 5-6 år siden, hvor vi totalt lastet og losset flere hundre tonn med sand (med håndmakt) inn og ut av et testtog. Betalingen var god, men vi fikk en lyskebrokk og 2 ødelagte rygger så det kan sikkert diskuteres om det var vært det….
Innenfor jernbanen arrangeres det hvert 4. år et europamesterskap (USIC), hvor 4 spillere fra hvert land tas ut. Jeg har vært så heldig å få være med 7 ganger så langt, i tillegg til 9 nordiske mesterskap, og jeg skal til Berlin i oktober for å spille neste USIC (blant annet med Mirza Porobic fra Fokus). Kvaliteten på dette «bedriftsmesterskapet» har vært skyhøyt. Blant annet har jeg opplevd å møte en russer (Solopov?) som først tapte semifinalen i USIC mot en koreaner (Korea var assosiert medlem), for et par uker senere å spille ordinær landskamp mot Norge, og feie all motstand av banen. I et par tilfeller har beste spiller vært rangert blant de 100 beste i verden. Det har uansett vært utrolig gøy å få være med på slike arrangementer.
Bordtennis for godt voksne er avhengig av et godt miljø som er inkluderende og hvor man kan treffes regelmessig.
Kan du si litt om miljøet i Lynild og det sosiale aspektet rundt det, feks turer og turneringer ?
….hva kan dere og vi andre gjøre enda bedre for å beholde og forsterke dette tilbudet til denne type spillere ?
SVAR:
For oss veteraner, og kanskje spesielt for veteranene i Lynild, betyr det sosiale svært mye. Totalt 10 – 15 spillere deltar jevnlig på stevner i utlandet (København, Tyrkia, EM og VM), i tillegg til deltagelse på veteranstevner i Norge (i all hovedsak veteran NM). Her oppretter og opprettholder vi kontakten med likesinnede fra andre land. Bordtennisen har slik i hvert fall betydd mye for meg personlig, og gir meg fortsatt utrolig mye. Den har helt sikkert bidratt til at jeg har blitt værende i Oslo alle disse årene, og har gitt meg mange gode venner. Det blir lite annen trening på meg, så bordtennisen har vel også sørget for at jeg ikke er i enda mer råtten form enn jeg faktisk er.
